Den forbannede slekt i Gildeskål

Mange gamle sagn og historier kan være både morsom, spennende og tankevekkende lesing. Her følger utdrag av en slik historie fra Gildeskål. Historien er sakset fra den nå nedlagte avisen Nordlandsposten.

Den forbannede slekt i Gildeskål.

1. pinsedag 1898 var Gildeskål gamle kirke åsted for en bemerkelsesverdig seanse. En nesten hundre år gammel bannlysning ble opphevet. Tilstede i kirken var daværende sogneprest i Gildeskål, prost Magelsen, og et hundretalls medlemmer av slekten Bruun. Alle var de etterkommere av sogneprest Hans Pedersen Bruun. Han var sogneprest i Gildeskål på slutten av 1700-tallet, og en gang i 1790 årene forbannet han sine egne barn og deres etterkommere i menighetens nærvær. Det var denne slektsforbannelsen prost Magelsen erklærte død og maktesløs hin pinsedag i 1898.
Det fremgår at sogneprest Hans Pedersen Bruun hadde megen sorg av sine barn. Han holdt forgjeves sine sønner på skole i Trondheim, men de ble ikke til annet enn bønder og fiskere i Gildeskål. Såvel sønnene som døtrene førte et åpenbart usedelig levnet. Det hjalp ikke det minste med faderlige formaninger. Den verbale tukt bet ikke på de forvorpne, det var som å skvette vann på gåsa. Til slutt gikk den fortvilte prestemann til det desperate skritt å nedkalle himmelens forbannelse over sitt vanartede avkom. Det skjedde på prestegårdstunet etter endt gudstjeneste og i hele menighetens påhør. Og den faderlige forbannelse så ut til å ha virket. Det gikk slekten ille i generasjonene som fulgte.
Sogneprest Bruun døde i 1804, og i de etterfølgende nødsår, ble hans betydelige formue redusert til intet. En av sønnene bodde på Mårnes og var gift med en bondepike. Ekteparet hadde to barn, men i nødsårene døde både de og foreldrene av sult. De ble alle begravet på samme dag for fattigvesenets regning. En annen av sønnene falt ned fra et fjell og slo seg ihjel. En av døtrene avlet i utukt et barn med med sin fars kapellan. Han døde senere i København i stor elendighet. Barnet, en datter, ble gift i Gildeskål, og etterlot seg flere etterkommere i små kår.
Alle sogneprest Bruuns sønner var gifte og levde som bønder i Gildeskål. Deres etterkommere, hvorav der er mange, har tildels vært dårlige personer, heter det i den gamle kallsboken. Det har sett ut som om den faderlige forbannelsen virkelig har hvilt over slekten, hvilket også dens medlemmer har hatt følelsen av.
Prost Magelsen skriver at enkelte av dem under tårer har betrodd ham, at intet nyttet for dem. Alt de foretok seg, gikk det galt med.
Etter samråd med biskopen bestemte Magelsen seg for å løse slekten fra forbannelsen i den treenige guds navn, og det foregikk på følgende måte:
Hin pinsedag hadde han underhånden anmodet alle medlemmer av Bruun-slekten om å bli tilbake på kirkestedet etter gudstjenesten. De samlet seg så i gamlekirken hvor sogneprest Bruuns likkiste og flere av hans slekts likkister sto i likkjelleren under koret. En del av slektens kvinner bar med seg grønne kranser som ble lagt på kistene. Så ble salmen " i Jesu navn" sunget, hvoretter presten fra alteret holdt en kort tale til forsamlingen. Prost Magelsen fremholdt at sogneprest Bruun da han uttalte sin forbannelse i menighetens nærvær, hadde handlet som prest, og at han som sådan hadde villet øve menighetstukt overfor sine barn. Prost Magelsen sa videre at når Bruun som prest hadde uttalt forbannelsen, så dristet også han seg som prest å løse forbannelsen og lyse velsignelsen over de fremmøtte. Til slutt fremholdt han meget inntrengende at seremonien ikke måtte oppfattes som hekseri, og han formanet slekten til omvendelse og å arbeide iherdig for dens gjenreisning.
Etter prestens tale knelte slektens eldste rundt alterringen, mens de øvrige ble stående bak dem. Etter en kort bønn erklærte prost Magelsen i den treenige Guds navn forbannelsen for løst, slik at den lenger ikke skulle hvile som et trykk over slekten. Deretter lyste han Herrens velsignelse. Samværet i kirken ble deretter avsluttet med en takkesalme.
Det er mitt håb og min tro, at hvad jeg dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slekten, skriver prost Magelsen i sin innberetning om bannløsningen i Gildeskål gamle kirke.
Noen år etterpå ble de 11 likkistene i likkjelleren under kirkekoret, som rommet de jordiske levningene av slekten Bruun, tatt ut og begravet i en fellesgrav på kirkegården. Denne graven er forlengst slettet, og ingen vet hvor de 11 nå hviler.

(innlegget er noe forkortet)